Ulrik

Hvil i fred Ulrik, min sønn, min venn, min hund, mitt hjerte, mitt alt. 20.05.04 – 08.09.09
Åtte uker og to dager gammel stampet du deg vei, med store poter inn i livet mitt. Det var en tøff liten valp jeg fikk. Tok deg gjerne turer for deg selv, ja selv når du var så liten. Ingenting kunne stoppe deg her i livet, ingenting var et hinder. Men så fikk du epilepsi. Et hinder du ikke kom deg over.. Nå har du reist over regnbuebroen.

Jeg savner deg så sårt min elskede. Det er så tomt uten deg. Ingen som bjeffer når jeg kommer opp bakkene, ingen som syter fortvilet når jeg kommer på plena.. Ingen som kommer overlykkelig ned i gangen for å møte meg.. Ingen som fotfølger meg hvor enn jeg går, som en liten skygge.. Ja det var kallenavnet ditt på slutten; Skyggen.. Du ble så avhengig av meg.. Det var ikke bare du som var avhengig av meg, jeg var også avhengig av deg. Vi var en del av hverandre, vi hørte sammen. Vi var ett.. En del av meg døde den dagen du dro over regnbuebroen. Jeg tenker på deg døgnet rundt. Ja selv når jeg sover er du der, i drømmene. Det er så godt å være sammen med deg i drømmene, så tomt å våkne uten deg.. Jeg savner alt med deg, ja til og med rampestrekene dine. Vi har tilbakelagt en fantastisk reise på fem år. Og jeg er så utrolig glad for at jeg fikk de fem årene med deg!

Man skal lete lenge etter en flottere hund! Du var snill av hele ditt hjerte mot alt og alle, du og ilderne var bestevenner, nesten alltid i sprudlende humør, og så var du så flink med barn! Du tolererte alt. Ikke én eneste gang har du gjort utfall mot en annen hund heller, selv om du ble angrepet så altfor mange ganger, du bare underkastet deg. Eneste gangen jeg har sett seg skikkelig sint mot en annen hund var når du skulle beskytte Miss. Det kom en hund mot oss, du stilte deg bestemt opp foran Miss og flekket tenner og reiste bust. Ingen skulle få røre din lille prinsesse. Du var bare helt fantastisk på alle måter. Minnene er så utrolig mange. Jeg husker også spesielt godt den gangen du absolutt skulle ha tak i caps’en min. Jeg la den på kjøkkenbordet og gikk på stua. Du ble igjen på kjøkkenet. Det var helt stille, så jeg måtte gå å sjekke hva du drev med. Da sto du på kjøkkenbordet, stolt og majestetisk med caps’en i munnen. Jeg tror ikke jeg har ledd så mye, hverken før eller siden. Du var virkelig noe for deg selv. En helt spesiel hund som har gjort at mange nå sitter med et gnagende tomrom i seg. Det gikk jo ikke an å ikke elske deg da..

Du så fredfull ut hos dyrlegen.. Det var så tydelig at det var riktig avgjørelse. Du var sliten.. Sliten av livet. Kun 5 år, men epilepsien tok knekken på deg. Du gikk fra å være en stødig, ung, sprek, tøff hund til å bli en “gammel”, nervøs, engstelig, frustrert hund på svært få måneder.. Det var grusomt å se den store forandringa på deg. Og det var så altfor tydelig at du ikke hadde det godt lenger.. Jeg ba og ba om at medisinen måtte funke, men skjønte jo innerst inne hva utfallet ville bli. Jeg lot deg slippe før det ble for ille..

Jeg elsker deg skatten min. Det kan ikke beskrives hvor høyt jeg elsker deg. Vet du hva vennen.. Det har regnet nesten konstant siden du dro.. Jeg tror himmelen gråter jeg.. For vi har mistet en så fantastisk herlig gutt. Men du lever videre, på andre siden av regnbuebroen. Der har du det godt.

Til vi sees igjen Ulrik, min elskede <3

Skrevet 17.09.09

_______

Jeg stryker over din gylne pels,
men halen din slår ikke mer.
Øynene dine er lukket igjen
over øyne som ikke ser.
Ditt gylne hjerte har sluttet å slå -
aldri mer løpe, hoppe, gå-
Alt er slutt, det er over nå

Jeg legger hodet mitt ned mot ditt,
tårene drypper som blod.
Aldri mer skal det bli som før-
aldri mer “oss to”.
Som isende kulde inni meg
kjenner jeg noe dør med deg.

Jeg må reise meg, sier de – jeg går mot en dør.
Der ute går livet videre som før.
Jeg snur meg – Du ligger så livløs og stille.
Du kan ikke komme, selv om du ville.
Skriket vil ut, men jeg lukker min munn-
Hvem var det som sa “Bare en hund”….
Author Unknown

My heart is hurting beyond words
The pain is tearing up my soul
These days have seen my spirit die
My life propelled out of controll
My wounds lie naked to the world
My depth of suffering exposed
This damaged past can never heal…